Det kimer nå til julebord
KOMMENTAR: Det årlige Gladmat-nachspielet hvor det dress-kledd stotres damenes tale mens vi gulper noe salt fra kjøkkenet er i gang.
Denne artikkelen er over fire år gammel«Årh, e det han halvlange surpompen te BYAS så ska kjefta på oss for at me tar oss ein fest nå igjen?».
Ja.
Neida. På et generelt grunnlag er jeg ganske fan av fenomenet julebord. At vi ansetter stillferdige Kate til å lede festkomiteen bestående av bong-ansvarlige Kjell Arvid, venue-leder Anne-Karin, vorspiel-sjef og lærling Kenneth og goodiebag-distributørduoen Lars og Atle for at vi så skal feire oss selv med Powerpoint og karaoke er nå uskyldig nok i seg selv.
Det handler i første instans om teambuilding og stammekultur. Fett nok.
Jeg har vært innom maaaange julebord. Som regel blir min introduksjon noe i denne duren: «Ja, nå ska me få litt underholdning. Me ringte te Rune Bjerga, men han va så grævla dyre at her komme Fredrik Brimsø!». Så fremkaller jeg knis, fnis og hikst (og ved en håndfull anledninger, apati og stille-leken) i en halvtimes tid før jeg går hjem, kaller meg selv en sellout og sender faktura.
Jeg har sett julebord-kulturen fra flere hold. Og utenom et syn jeg fikk utenfor et hotell i Flekkefjord for en del år tilbake, har det stort sett vært fritt for traumer.
LES OGSÅ:
Trenger du egentlig kjøpe ny festkjole i år?
Julemarkedet forsvant fra Tou, men nå dukker det opp i ny drakt
Det er jo strengt tatt ingenting i veien for å ta seg en fest. Vi har jobbet/slitt/spilt Candy crush i et helt år, og nå skal det økonomiske overskuddet male himmelen julebrus-farvet mens øverste leder på pent skånsk bruker åpningstalen til å si slikt som «Med en steour peorsjeoun eudmjukhet har jag kikkat i min beoooouk!».
Joda. Av og til drar festen ut i de sene nattetimer, bong-ansvarlig mister oversikten og Trygve, Sara og Oddgeir raver i retning Beverly med slipset på hodet mens Harald forteller sjefen hva han EGENTLIG synes om sine nye arbeidsoppgaver.
Stort sett ingenting som ikke en mandagskaffe kan rydde opp i.
Det er en nifs aktivitet å skulle generalisere, men noen ting har en tendens til å dukke opp når siddiser har julebord: Man trør inn i et lokale som oser en blanding av pinnekjøtt og tung parfyme. Velkomstdrink. Kanskje én til. To bonger hver. Et par av kollegene startet vorspiel litt for tidlig. Kanskje allerede i går. Velkommen, velkommen. Program. Riskrem. For mye riskrem. Utjevner sødmen med litt bittert brygg. Assagodt. Taler, middag, spilleliste. Gode vibber. Av med jakken. På med ølbrillene.
Og så videre.
LES OGSÅ:
Husker du disse 10 julekalenderne fra tv?
Julebordsesongen er ikke bare en hayday for utelivet og kunstnere. Det er også en mulighet til å sjekke hva en isbjørn veier. Nok til å bryte isen, som man sier. Og å møte kolleger i en setting utenfor arbeidsplassen kan være gull verdt for hvordan et samarbeid utvikler seg.
Det betyr IKKE at den beste katalysatoren for større takhøyde på pauserommet er å leke Mötley Crüe en sen november-kveld og satse taxi-pengene på at fylla har skylda.
Er man på julebord, er man voksen. Sååå voksen, faktisk, at man skal kunne feste som om det var 2001 uten at det ringer i #metoo-bjeller eller at man denger hverandre i lamasen over mangel på overtidsbetaling. Dette vet vi jo.
Nok moral nå? Allright. Vi skåler fint og kollegialt for innsatsen vi la ned i 2019, og så danser vi til Captain Jack helt til det blir flaut. Og kanskje med en steour peorsjeoun eudmjukhet.
Flere kommentarer fra BYAS:
Les også
«Jamfør Facebook-feeden min, så er oppsøkende loddsalg blitt erstattet med at mor og far har supertilbud på dasspapir»
Pizzafesten: «Fra komla med dott til Nummer 16 med kvidløgsdressing»
«Å lese kommentarfelt er omtrent like genialt som å tråle Google hver gang du kjenner en form for innbilt skavank»
