– Klaustrofobien er til å ta og føle på
KOMMENTAR: Skal man tilbringe Handelens dag i kø, og slanke lommeboka? Eller bli hjemme og gå glipp av alle de gode tilbudene?
- Lena Rustan Fidjestad
Denne artikkelen er over syv år gammelSå var dagen her – i år igjen. Markens gate er fylt til randen av handlende mennesker, og fluktruta til selv det minste ærend må planlegges i nøye detalj. Klaustrofobien er til å ta og føle på. Pulsen dunker, og svetteperlene renner.
En dag med fullt av tilbud er så greit, særlig for dem med en trang studentøkonomi. Problemet er bare at det er så altfor mange som tenker det samme. Skal man tilbringe dagen i kø, og slanke lommeboka? Eller bli hjemme og gå glipp av alle de gode tilbudene? Valgets kval.
Ting tar dobbelt så lang tid
Hvert år glemmer jeg hvor masete denne dagen er, om man ikke har hele dagen til rådighet, og kan ta det hele med rolig sørlandsk lynne. Som arbeidende skulle jeg bare gjøre noen få ærender i lunsjen – gjøremål jeg fint hadde gjort unna på under en halvtime en vanlig dag. I dag tok det meg dobbelt så lang tid. Staggende i kø nedover gågata, tok jeg til og med omveien om Torvet, for å bevege meg smertefritt ned til Sandens.
Gågata vrimler av mennesker med blikket målrettet mot butikkene i horisonten. Først skal bare folkemengdene forseres. En barnevogn, og en barnevogn til. Og enda en. De gnus gjennom folkemengden som stridsvogner, med ungen i frontlinja og mora i andre angrepsrekke.
Det går i rykk og napp. Folk i ujevnt tempo beveger seg over steinhellene, og når man først får ei luke til å smette framover, blir den raskt tettet igjen av noen som stormer inn fra blindsona.
LES MER:
Handelens dag: Kø, men ikke kaos
Handelens dag: – Folk dytter seg fram
Folk dytter seg fram i mengdene
Det meldes i dag om folk som dytter seg fram i mengdene. Andre sniker seg fram i køene. I fjor ble selv en gravid kvinne dyttet til side. Det handler om å nå de beste tilbudene først. Koste hva det koste vil.
Kunder som venter er irriterte over at de ikke får hjelp tidsnok, butikkansatte er frustrerte fordi de til tider er underbemannet. Og vi alle elsker å klage over det.
Noen planlegger innkjøpene sine nøye, men så er det andre av oss som kommer hjem med altfor mange unødvendige ting. For selv om man stålsetter seg så godt man kan, ender man gjerne opp med en bonusting, eller to – det er jo så billig.
Enkelte er smarte nok til å holde seg hjemme, noe jeg hvert år sverger på at jeg skal gjøre neste år. Det er litt som en kjip hangover. Og i likhet med en god fest - så kommer sommeren igjen, og tilbudsavisa dumper i posten. Gamle vaner er glemt, og det er på an nok en gang.
