Tirsdag 4. februar hadde Fretex-butikken i Sandnes nyåpning etter å ha vært under oppussing en god stund. På åpningsdagen sto intet mindre enn 25 personer og skrapte på døren.

Daglig leder Marit Øyre ble flyttet over fra Madla etter jul da lokalet der ble lagt ned. Sandnes-lokalet trengte derimot en oppussing. Det er nå gått en uke siden hun gjenåpnet butikken.

Selv om hun ser lyst på framtiden, savner Øyre et ungt publikum.

• Følg Byas på Facebook!

Håper på flere unge

Ser man seg rundt i Fretex-butikken, ser man at aldersspennet ligger innenfor en viss demografi: småbarnsforeldre og middelaldrende, kanskje pensjonister. Det er øyer med klær i alle farger og stoffer.

Midt i havet står Øyre og hjelper en kunde på med en pelskåpe. På forhenget til prøverommet er baksiden av en bukse sydd på.

I tråd med trenden å lage sine egne klesplagg, håper Øyre å se mer til de unge i butikken hennes. Hun kommenterer at de yngste som pleier å være innom kommer fra designlinja på Solborg Folkehøgskole. Øyre legger til hvor viktig det er at man har en ungdomsgenerasjon som har lyst å lage noe eget. Å ta vare på plaggene sine er også en god egenskap.

– I bruk og kast-samfunnet som Norge har blitt til, og med miljøkrisen i tillegg, er det viktig at vi tar vare på det vi har eller kjøpe brukt.

Behov for herreklær

Ved avdelingen for møblement og pyntegjenstander, henger noen herreklær; tynne gensere og dongeribukser med noen enkle t-skjorter. De dekker kun én vegg, og henger nesten litt malplassert til i butikken. Det er dameklærne som tar over halvparten gulvplassen, med skjørt, kjoler og kåper.

– Vi trenger flere herreklær, det er det ikke tvil om. Mye av grunnen ligger nok i at menn sliter dem i stykker. Det er selvfølgelig bra, for da kjøper de sjeldnere klær, men det gjør jo at vi har et mindre utvalg.

Øyre understreker imidlertid at de ikke tar imot hullete og særdeles ødelagte klær. Ikke bare vil det være mer tungvint å reparere dem, men det meste må nok bare kastes. Mange av klærne som blir brakt inn er laget av syntetiske tekstiler, og gjør det umulig for Fretex å hente noe fra dem.

Siden ødelagte klær som ikke gjøres om til noe annet (eksempelvis kan en strikket kofte gjøres til garn igjen) må destrueres, må Fretex selv levere plaggene til et annet selskap for å få dem brent. Én av grunnene til at Øyre føler dette er veldig dumt, er blant annet fordi Fretex må bruke ressurser og penger på å få brent klærne.

Kampen mot dårlig tekstilproduksjon

Trenden med å lage egne klær har imidlertid vokst - og for å hjelpe flere med å gjøre dette, arrangerer Fretex blant annet «stoffbonanza»; et treff hvor folk kan komme sammen og få hjelp til å reparere klær eller få råd til syprosjekter.

Øyre legger til at manges holdninger er blitt litt slik at «en skal ha, ha, ha». I kjølvannet av klimaprotester og lignende, setter Øyre spørsmålstegn ved unge som krever endring i samfunnet, men som ikke gjør så mye selv. De holder et likt forbruk som før, og endrer ikke noe med livsstilen.

På spørsmål om hvorfor det å kjøpe brukt - især når det kommer til tekstil - er til fordel for miljøet, svarer daglig leder at det er behov for å legge et trykk på tekstilindustrien.

– I den ideelle verden ville alle ha sluttet å kjøpe nye klær hele tiden fra storprodusenter, og heller gjenvinne tøyet sitt eller kjøpe brukt. Dette kunne i det lange løp fått storindustrien til å ta grep på stedene de henter produktene sine fra, og legge om tekstilproduksjonen, avslutter Øyre.