Tradisjonsrikt og tidvis overdådig – 17. mai dukker opp igjen hver gang vi har revet tolv blader av kalenderen. Og det er en dag som skal kunne verdsettes like høyt av alle som føler seg helt eller delvis norske – en nasjonal klassefest hvor hele klassen er invitert.

• Følg Byas.no på Facebook!

Logistikk blir et nøkkelord. Stryke skjorte, vaske fjorårets sprøstekte løk ut av lommer du ikke visste fantes, sørge for at læreren til Cæsar og Ferdinand får nyss om at bonus-far kanskje blir to minutter forsinket på grunn av kø, sette på sløyfen uten å punktere hjerte og lunger, skryte av at bunaden til Tante Anne sitter like godt som i ’94, smøre månen med solkrem, dele ut femti-lapper, lete frem gnagsårplaster, bestille smørbrød, glemme at Tante Margit har fått glutenallergi, barbere sommerklippen på katten Klaus, sette mobiltelefoner og biler på lading, heise opp flagg og/eller russebukse i flaggstangen og sørge for at vinterhagen er fri for tjafs og husstøv.

Mer enn noe annet, så er 17. mai en festdag. Vi er faktisk i så godt humør på denne dagen at den gastronomiske vederstyggeligheten wienerpølse med knute og knekk er helt i henhold til ernæring og kultur.

17. mai er til og med den ene dagen i året hvor kvinner ikke vil ta taxi hjem i det sekundet de ser noen som har valgt samme antrekk som seg selv.

Kommentarer har et patologisk behov for litt knirk. Fra tid til annen blir det sosiale hår i maten fordi noen velger å vifte med andre flagg enn det røde, hvite og blå. Det klarer vi oss uten. Å klage, altså. Stavanger er en internasjonal by, og som min snobbete mor sier det så fint; det e deilig med litt farve.

«Ja til bare norske flagg på 17. mai! Del hvis du er enig!». Eh. Hellooo. Vi er i 2019... Hva blir det neste med en så utdatert innstilling? «Ingen wifi i våre hjem!»? «Ingen Playstation 4 i våre stuer, her er det bare Commodore 64!».

Og knirk numero dos: dress not to stress. Bunad, målsøm, sår hæl og solbrent neserot er kanskje normen, men det er ikke skrevet i blokkbokstaver i grunnloven. Om ikke medlemskapet på Elixia har ledet helt frem til å skli inn i den atten år gamle bunaden som om det var en onepiece på fredagskvelden, så er det ingen grunn til naud. Kle deg akkurat slik du vil.

Dersom du har vært på Husfliden og betalt en månedslønn og to for antrekket så har du ikkje forkjørsrett i nasjonaldagskøen over de som kommer i festdrakt eller det man i reklamebransjen kaller smart casual. Og hvem har vel ikke begått motekollisjonen Adidas-sko til konfirmasjonsdressen?

Sådan. Da er vi vel stort sett klare til å beine på brosteinen mens bunadssølv, ballonger, flagg og slips flagrer i sidevinden og sukkerjunkiene mellom tre og trettiseks glefser lunken pølse som om det var deres siste bespisning før giljotinen.

Og om du synes det er litt i overkant å våkne til at Rasmus fra Springarstien spiller skarptromme og lillesøster blåser i trombonen som om den trengte å gjenopplives, så er det et helt år til neste gang.

LES FLERE KOMMENTARER: