Naboene danser klagedans til tonene av falitt og mangel på empati, og kommunen sender brev. Et rosa hus i sentrum. That’s it.

Min umiddelbare tanke var «Dette var nok til å lage McDonalds-mine med øyenbrynene og sutre til høyere makter… Da må det vel stå tålig bra til om dagen…».

• LES SAKEN HER: Moogoo Isbar må males om etter klager fra naboer

Rogalendinger er vel ikke akkurat kjent for å alltid tenke så veldig langt inn i nybrottsland. Vi liker halve horn med ost og skinke, vi danser velvillig til Tore Tang, og vi snakker helst bare om følelser i taxi-køen eller når vi gulper løkringer utenfor Burger King og snakker om at vi savner Hauge på Torjå.

Med en overværende følelse av homeostase i våre kulturelle utfoldelser, skal det litt ekstra til for å få til så altfor mye nytenkning.

Bare spør Tom Ur Kjørsvik hvor mange ganger han måtte tåle smekk på bcg’en for å ta initiativ til at Fargegata har blitt det det har blitt. Granted: I det rette motlyset kan Fargegata ligne en syretripp inn i et nabolag fra Astrid Lindgrens univers. Men trekker det folk? I hauger og traktorlass!

Å plutselig se et hus med en rosa fasade i Stavangers tradisjons-pregede bygater er omtrent som en flashback til den gangen Nicholas i klassen dukket opp på ungdomsskolen med mohawk. Der og da var letteste veien til Rom å tilby en runde med prikkedøden og et knippe skjellsord fra midterste hylle.

Men etter en kort tenkepause i friminuttet kom de fleste av oss frem til at Nicholas rett og slett var modig. Han hadde en egenart over seg, og flesket ikke bare til med den standardbaserte «øh… kort på sidene og bag, og litt lenger på toppen» hos Wenches i Madlakrossen.

Går det ikke an å slenge en high five til de som kiler det etablerte litt under armen? Hvis vi alltid skal holde på «jo, men asså… me har jo alltid gjort det sånn», så er det bare et spørsmål om tid før vi vagger gatelangs med kommunegrått hår og humør, og bare venter på å få stelle i hagen til vi skal finne vårt siste hvilested.

For vi liker vel egentlig de som tør å skille seg litt ut? At noe, eller noen, svømmer motstrøms og setter farge på tilværelsen? (Hey, på en god dag kan det til og med være trivelig når Frank Helgesen sykler forbi og synger «Money money money» av obskøn-fylt hals.)

Hadde MooGoo spilt Stavangerkameratene på anlegget og arrangert temakvelder for jødevitser eller katte-barbering, så skulle jeg sittet stille som en altergutt. Men altså… De har malt.

Og som min meget snobbete mor på Madla pleier å si: «Det e deilig med litt farve!».